Listir

Som et tilbud til samlere som ikke kan reise verden rundt på kunstmesser, lanserte Gagosian “the online viewing room” juni 2018. Her legges et begrenset antall kunstverk ut for salg i ti dager. Gagosian når dermed “a wide range of high-net-worth buyers“, og med en tidsbegrenset salgsperiode ofres ikke “the time-tested aphrodisiac of competition“. Den tredje utgaven av “online viewing room” inneholdt kun ett kunstverk: et 280×380 cm stort abstrakt Albert Oehlen-maleri fra 1988. Prisen var satt til $6 mill, $1,3 høyere enn Oehlens auksjonsrekord fra november 2018. I salgspitchen argumenterte Gagosian for at da $4-millionersgrensen til de Kooning, Richter og Wool i sin tid ble brutt, vokste prisene raskt “into the stratosphere” – noe de mener nå også vil skje med Oehlen. Pitchen virket; tre timer etter offentliggjøringen 23. mars ble maleriet solgt usett til en “fast-acting buyer” for anslagsvis $6 mill. Gagosian uttaler at de skal iterere videre på formatet etter å ha etablert “a very juicy precedent” med den nye Oehlen-rekorden. Les mer

Den abstrakte maleren Charline von Heyl vokste opp og studerte i Tyskland, men flyttet til New York ifm. sin første soloutstilling der i 1996 – hvor hun ble værende og giftet seg med Christopher Wool. Etter høstens mye omtalte utstilling på Petzel (“the show to beat this season in New York“), er von Heyl nå aktuell med “Snake Eyes” på Hirshhorn Museum i Washington, en museumsutstilling bestående av 36 malerier fra 2005 til i dag. von Heyl jobber ikke i serier, men selv om ingen av maleriene er like, er stilen meget gjenkjennelig: abstrakte malerier med “clashing patterns, lots of details, and off-beat colors“. Maleriene inneholder ofte figurative motiver og til dels uleselige tekstfragmenter, og fargepaletten kan gå fra svart og gråtoner til “acid yellow, 4 a.m. blue” og “lavender”. Kritikerne hyller utstillingen som “brilliant” og “a master class in abstraction“. Les mer

Alec Soth, “America’s most immaculate, intriguing photographer“, slo gjennom med “Sleeping By the Mississippi” i 2004 – som ble til ved at Soth “spent five years working his way down the Mississippi River documenting the places and people he saw“. Siden den gang har Soth dokumentert Middle America med fotoserier som “Niagara” (2006), “Broken Manual” (2010) og “Songbook” (2015). De fargerike fotografiene preges av en romantisk melankoli, og tilbakevendende temaer er ensomhet og sosialt forfall, savn og lengsel, fellesskap og mellommenneskelige relasjoner. I 2016 tok Soth et sabbatsår, men er nå tilbake med “I Know How Furiously Your Heart Is Beating“. I stedet for å lage “an epic narrative about America“, har Soth tatt bilder av mennesker verden rundt i hjemmene deres, i et forsøk på å “briefly glimpse their interior life“. Fotografiene stilles ut fire steder samtidig: i hjembyen Minneapolis, San Francisco, New York og Berlin. Les mer | Alec Soth på Listir

Ved hjelp av dukker, dukkehus, buktalerfigurer og andre rekvisitter, har “Picures Generation”-fotografen Laurie Simmons siden 70-tallet identifisert, analysert og dekonstruert arketypiske amerikanske kjønnsroller – med særlig fokus på kvinneidealet, “the social construction of the self” og etterkrigstidens søken etter “Kodak moment perfection“. Den “pioneering postmodern photographer” er for tiden aktuell med den omreisende retrospektive utstillingen “Big Camera, Little Camera“, som gjennom 140 fotografier tar for seg Simmons’ karriere fra 1976 til i dag. På MCA i Chicago kan man se serier som “Early Color Interiors” (kvinnelige dukker som vasker, rydder og lager mat), “Tourism” (kvinnelige dukker som besøker severdigheter verden rundt) og “Walking & Lying Objects” (objekter fra hverdagen plassert på kvinneben). The Art Newspaper omtaler utstillingen som en “splendiferous retrospective“. Les mer

Jack Whittens (1939-2018) første museumsutstilling i Europa arrangeres nå på Hamburger Bahnhof i Berlin. Gjennom over 30 malerier kan man oppleve den “endlessly experimental and inventive” amerikanske kunstnerens tidlige “gestural paintings” fra 60-tallet (inspirert av den tids rådende abstrakte ekspresjonisme), “slab“-malerier (tykke lag med akrylmaling ble påført lerretet med afro-kammer, naler, raker, mm.) og “tesserae“-malerier (lag på lag av maling formet til mosaikk og festet på lerretet). Utstillingen gir også innblikk i “the cultural, political and spiritual cosmos” som formet Whitten, som dedikerte mange av maleriene til kunstnere (Ellsworth Kelly, Andy Warhol), politikere (Martin Luther King, Barack Obama) og musikere (John Coltrane, B.B. King, Prince). Les mer

Tidlig på 00-tallet viet musikkvideoregissøren Nick Brandt seg fullt og helt til fotografiet, og i de neste ti årene skapte han tre beslektede fotoserier som fokuserte på “the vanishing natural grandeur of East Africa“. I motsetning til standard “wildlife photography filled with action and drama“, laget Brandt neddempede sort-hvitt portretter – uten zoom og linser – som med en “rare sense of intimacy” fikk frem “the personalities of these wild animals“. I sin siste fotoserie, “This Empty World“, går Brandt mer drastisk til verks. Først tok han bilder av villdyr i sitt naturlige habitat, deretter returnerte han til de samme stedene og rigget opp busstopp, bensinstasjoner og bygningsarbeider, før ha til slutt klippet sammen de to versjonene. Anmelderen i fotobloggen Collector Daily skriver at “while not every image here moved me, those visual punches that do land do so with harrowing ruthlessness“. Les mer

• Art Basel Hong Kong Sales Report
• The 10 Best Booths at Art Basel in Hong Kong
• Goutam Ghosh’s Reptiles at Kunsthaus Hamburg
• Chris Martin’s The Eighties at David Koransky
• Luc Tuymans at the Palazzo Grassi
• Gert & Uwe Tobias på Nils Stærk i København
• Jule Korneffel’s abstract paintings at Spencer Brownstone
• Larry Sultan’s Domestic Theater
• The British sculptor Rachel Whiteread at SLAM

Los Angeles-baserte Jonas Wood er på ledende gallerier (først Anton Kern (NYC) og David Kordansky (LA), deretter Gagosian), samles av kjendiser (Leonardo DiCaprio, Kanye West, etc.), er populær i annenhåndsmarkedet (brøt $2 mill-grensen tre ganger i 2018) og får nå sin første museumsutstilling. Wood lager store, figurative malerier med mye mønstre, flat romfølelse og forskjøvet geometri. Motivene er hverdagslige (interiør og landskap, sport, portretter), formspråket er relativt enkelt og fargene er sterke og varme. Resultatet er “extremely likable” malerier som kanskje aller mest minner om David Hockneys visualisering av Los Angeles på 1960-tallet. Utstillingen på The Dallas Museum of Art inneholder ca. 35 malerier fra de siste 13 årene av Woods karriere. Les mer

Jenny Holzer har siden slutten av 70-tallet arbeidet med ord i det offentlige rom. Tekstene hennes er selvskrevne, og har ofte et eksistensielt eller feministisk innhold. Guggenheim i Bilbao viser nå tidenes største Holzer-utstilling, med arbeider fra hele den 40 år lange karrieren hennes: “Truisms” (1977-79, 250 slagord som spiller på vedtatte sannheter og klisjeer, skrevet med store, sorte bokstaver på hvitt papir og hengt opp over hele Manhattan), “Inflammatory Essays” (1979-82, provoserende uttalelser på 100 ord, fordelt på 20 linjer og trykket opp på farget papir, hengt opp rundt i New York), “Survival series“ (1983-85, setninger som “PROTECT ME FROM WHAT I WANT“, først vist på billboards i byrom, deretter på granittbenker, sarkofager, mm.), lysprojeksjoner, arbeider i LED-lys, stedsspesifikke installasjoner, tegninger og malerier. Les mer

Alex Hubbard representeres av kred-gallerier (Presenhuber, Neu, Standard, Regen Projects) og har siden 00-tallet utviklet “an innovative and highly distinctive creative language“. Han bruker industrielle materialer (dryppende plastikkmasse (uretan), kvae og glassfiber), sterke farger og tvinger frem spontanitet og “chance happenings” ved å benytte hurtigtørkende epoksi, lateks og maling. Eksempler på Hubbards malerier er “urethane paintings“, “bent paintings” (skulpturelle, tredimensjonale) og “garbage paintings” (inneholder husholdningsartikler og “found objects“). Hubbard lager også filmer hvor han “explores painting as performance“. På Gaga i Los Angeles vises Hubbards to siste video-arbeider: “Projector 1” er Hubbards “quirky take on the still life“, mens “Projector 2″ er en “kaleidoscopic collage of turquoise and ruby“. Les mer | Alex Hubbard på Listir

Med, installasjoner, performance, fotografi, video, skulptur og tresnitt skaper det Puerto Rico-baserte kunstnerparet Jennifer Allora og Gulliermo Calzadilla “narrativer om politisert vold og maktovergrep, fortalt med både stillfarne, poetiske og grandiose virkemidler“. Kjente verk er  “Intermission” (amerikanske soldaters halloween-feiring i Irak), “Solar Catastrophe” (solceller omformet til abstrakte collager) og “Under Discussion” (lokal aktivist viser skadene på øya Vieques etter 60 år med amerikansk våpentesting). Guggenheim i Bilbao stiller nå ut tre video-arbeider av Allora & Gulliermo. Filmene viser ødeleggelsene etter orkanen “George” i San Juan, rivningen av en amerikanskeid farmasøytisk fabrikk i Puerto Rico, og en bil som har blitt “hacked as a barbecuing device“. Les mer

Helst siden starten av karrieren tidlig på 80-tallet har britiske Julian Opie vært representert av Lisson Gallery, men til tross for stor suksess verden rundt, er det først nå han har en egen soloutstilling i New York. Etter at han fant signaturen sin mot slutten av 90-tallet, har Opie laget en stor produksjon av enkle og stiliserte portretter eller helfigurer (gjerne kvinner), tegnet med naivistiske prikker og streker på sterk bakgrunnsfarge. Utstillingen på Lissons New York-filial viser Opies nye arbeider: fire gruppeportretter av gående mennesker “present a snapshot of life in the city“, tre bronseskulpturer i full menneskestørrelse “highlight questions about our own reality“, mens fire portretter i profil “capture the realism of a memory, a glance, or a feeling“. Les mer | Julian Opie på Listir

• Michael Sailstorfer i München og New York
• Peppi Bottrop på Gerhardsen Gerner
• Morten Nordbye Halvorsen på Gaudel de Stampa i Paris
• Fischl Sculptures & Salle Photographs at Skarstedt
• Sterling Ruby at Sprüth Magers
• Shining Light On Luchita Hurtado’s Dark Years
• Annie Leibovitz’s Early Years: dense, exhilarating and exhausting
• Silke Otto-Knapp at Regen Projects
• When Will Ralph Eugene Meatyard Get the Retrospective He Deserves?
• These Galleries Have the Most Artists in the Venice Biennale
• Henie Onstad Kunstsenter in Norway announces $100,000 artist price

Mens han jobbet for det kortlevde, eksperimentelle magasinet “Provoke” på slutten av 60-tallet, perfeksjonerte Daido Moriyama “are-bure-boke“-stilen sin: “grainy-blurry-out of focus“-fotografier i sort/hvitt, med harde kontraster og kreative vinkler. Moriyamas ekspressive og personlige bilder ble tatt om natten i Tokyos Shinjuku-distrikt, og viste neonlys, trafikk, turister, forretningsfolk, soldater, prostituerte, etc. Tidlig på 70-tallet begynte Moriyama å gi ut fotobøker (f.eks. “Farewell Photography“, “A Hunter” og “New York: Another Country“), og var med på gruppeutstillingen “New Japanese Photography” på MoMA i 1974. Siden den gang har Moriyama vært en svært aktiv fotograf, og i forrige uke vant han Hasselbladpriset 2019. Samtidig stiller Stieglitz91 i Antwerpen ut mange av Moriyamas mest kjente bilder: “Car Crash“, “Stray Dog” og ulike versjoner av seriene “Tights” og “Lips“. Les mer

Sveitsisk-amerikanske Christian Marclays arbeider ligger i skjæringspunktet mellom musikk, video og billedkunst. Eksempler fra Marclays mangslungne karriere er “Recycled Records” (en slags manuell samling hvor utskårne deler fra ulike vinylplater er satt sammen til én singel), “Body Mix” (deler av velkjente plateomslag sydd sammen til humoristiske collager), “Actions” (fargerike silketrykk med lydord som “Splashhh Splosh“), “Cyanotypes” (cyanblå, abstrakte motiver av kassettbånd og kassettetuier) – og “The Clock” (Marclays mest kjente verk, en 24 timer lang film bestående av 12.000 filmklipp av klokker som er satt sammen slik at klokka alltid går riktig). White Cube i London viser nå to nye, tekstbaserte videoarbeider av Marclay. Det ene er sammensatt av over tusen fotografier av “the ‘Look’ sign” i Londons gater, mens det andre består av 22 vertikale lag av undertekster hentet fra tusenvis av filmer. Les mer

Keith Haring var en av de ledende artistene på kunstscenen i East Village i New York på 80-tallet. Han startet med å lage grafittiinspirerte krittegninger på T-banestasjoner i 1980, og utviklet tidlig sin særegne pop-graffiti estetikk: animerte strekfigurer som gjennom “energilinjer” utstråler vitalitet og eufori. Haring tegnet sine kjente motiver av krabbende babyer, bjeffende hunder og flyvende tallerkener på vegger og murer verden rundt, og mange av arbeidene hans omhandlet temaer som crack cocaine-epidemien, AIDS og apartheid. I 1986 åpnet Haring butikken Pop Shop i SoHo, en butikk som ifølge Haring “makes my work accessible“. Haring døde 31 år gammel av AIDS-relaterte komplikasjoner i 1990, mens Pop Shop holdt åpent helt til 2005. Gladstone Gallery i Brussel viser nå tegninger som ble brukt til butikkens vegg- og takdekorasjoner, plakater og annen “merch”. Les mer

Den New York-baserte, tysk-koreanske fotografen Heji Shin jobber både med reklamefoto og kunstfoto. Det er mye provokasjon i kunstprosjektene hennes, bl.a. har hun laget en sex-lærebok for tenåringer, en “pretty racy” reklamekampanje for Eckhaus Latta, eksplisitte bilder av “Men Photographing Men” på Reena Spaulings, og fotografier av babyer som fødes. I 2018 tok hun en serie bilder av rap-artisten Kanye West, både fra en tur til Uganda og i studioet hennes – sistnevnte resulterte i ni store Kanye-portretter tatt ila. en ti minutter lang seanse. Det ble mye oppstyr da utstillingen ble vist på Kunsthalle Zürich tidligere i år, og nå har den ankommet Galerie Buccholz i Berlin. Les mer

Ved siden av Rineke Dijkstra og Anton Corbijn, er Erwin Olaf Nederlands mest kjente fotograf. Han har siden 80-tallet laget iscenesatte fotografier som viser pene mennesker i elegante klær, formelle omgivelser og malerisk lys. De polerte fotografiene fungerer som en slags “one-image cinema“, hvor seeren kommer rett inn i en historie uten å vite hva som har skjedd i forkant eller hva som vil skje i etterkant. Utstillingen på Fotomuseum den Haag fokuserer på Olafs sort/hvit-fotografier og på overgangen hans fra “analogue photojournalist to digital image-maker and storyteller“. Gemeentemuseum i Haag konsentrerer seg om fotoseriene Olaf har laget etter 2000 og frem til i dag. Til sommeren viser Rijksmuseum i Amsterdam Olaf-fotografier som er direkte inspirert av de nederlandske mesterne Rembrandt, Vermeer and Breitner. Les mer

• Harmony Corines “Young Twitchy” på Gagosian
• Thomas Houseagos “Almost Human” på Musée d’Art moderne de la Ville de Paris
• Venice Biennale participating artists
• Photography Highlights from The Armory Show
• What Sold during Armory Week
• Blue and Red Art Makes the Most Green When It Comes to Auction Prices

Trisha Donnelly lager “art for artists“, og skulpturene, tegningene, fotografiene, maleriene, tekstene, performancene og videoene hennes er vanskelige å beskrive med ord (“interpretation-defying“, “abstruse and hard to parse“). Donnelly ønsker heller ikke at kunsten hennes skal teoretiseres; hun gir ikke intervjuer, og forbyr galleriene å lage pressemeldinger. Arbeidene omhandler “elusive subjects of time, sensation, and perception“, og skal helst oppleves med alle sanser “in real time and real space” – intuitivt og med fri assosiasjon. Galerie Buchholz i Køln viser nå Donnellys seneste arbeider. Neste utstilling for Donnelly blir på The Shed i New York i april. Les mer

Sherrie Levine var en av de mest markante “The Pictures Generation“-kunstnerne fra slutten av 70-tallet (Cindy Sherman og Richard Prince var to andre). Hovedsignaturen deres var appropriasjon: anvendelse og manipulasjon av eksisterende bilder for å lage et nytt, originalt kunstverk. I “Presidential Collages” fra slutten av 70-tallet plasserte Levine silhuettene av mannlige amerikanske presidenter oppå kvinnelige modeller fra glossy moteannonser. Tidlig på 80-tallet begynte hun sine “after”-serier, som er mer eller mindre eksakte gjengivelser av kanoniserte fotografier (“After Walker Evans”, After August Sander”), malerier (“After Blinky Palermo”, “After Matisse”) og skulpturer (After Brancusi”, “After Duchamp”) laget av menn. David Zwirner i New York viser nå “After Reinhardt“. Her gjengir Levine Reinhardts “Blue Paintings“, portrettene til den hviterussiske maleren Chaïm Soutine og to japanske skulpturer fra det 19. århundre. The New Yorker mener verkene i Levines “latest appropriative romance” har en “remorseless beauty“. Les mer

CalArts-utdannede Nancy Owens er kjent for malerier i storformat fylt med kunsthistoriske referanser og ulike maleteknikker. “Mid-career”-utstillingen “Laura Owens” har nå kommet fra the Whitney i New York til The Museum of Contemporary Art i Los Angeles og består av ca. 60 malerier. Fra Owens’ tidlige malerier som utfordret tradisjonene for malerisk abstraksjon “by incorporating goofy personal allusions, doodling, and common craft materials“, til hennes senere arbeiders “virtuosic use of silkscreen, computer manipulation, digital printing, and material exploration“. Ifølge Los Angeles Times er Owens’ malerier “absorbing“, ArtReview mener “these masterful canvases show us the astonishing things paint can do“, mens The New Yorkers begeistrede anmelder skriver bl.a. at malerienes “slam-bang visual impact co-occurs with whispering subtlety“. Les mer

Etter å ha studert på CalArts under John Baldessari, var David Salle sammen med andre nyekspresjonistiske malere som Julian Schnabel, Eric Fischl og Jean-Michel Basquiat med på å gjenreise det figurative maleriets popularitet tidlig på 80-tallet. Salles collage-aktige malerier i storformat er (over)fylt av stereotypiske bilder fra klassiske filmer og 60-tallsreklame, malt med både sterke farger og gråtoner, og inneholder ofte tekstfragmenter. Maleriene er både gåtefulle og tilgjengelige på samme tid; Salle ble relativt tidlig anklaget for å “mix high art and trash“. Salle viser nå nye malerier på Skarstedt i London. Maleriene skal ha en “a high-keyed energy, intensity and visual clarity“, og utstillingen får god kritikk: “This really is painting for painters, composition for its own sake: that’s what makes it good.” Les mer

Med sine store, uvanlige og humoristiske skulpturer, tester sveitseren Urs Fischer “the limits of what it means to make, display, and view works of art“. Fischer er ettertraktet i kunstmarkedet (representeres av Gagosian, selges for nesten $7 mil på auksjon), men ledende anmeldere er uenige om kvaliteten på kunsten hans (én mener Fischer er “one of the most imaginative powerhouses we have“, mens en annen omtaler ham som “the mildly talented Swiss-born sculptor“). Max Hetzler i Berlin kjører nå en dobbelutstilling med ny Fischer-kunst: I ett lokale er klassiske filmfotografier lagt oppå store landskapsmalerier, mens et annet lokale har blitt til “a microcosm of small-scale sculptures, poetic vignettes, pivoting around a pond nestled in vegetation“. Les mer

Med sine satiriske og fargesterke fotografier av bl.a. “Bored Couples“, “Food“, “Beach” og Luxury” har Martin Parr blitt Englands “favourite documenter of our endlessly conflicted national identity“. National Portrait Gallery i London stiller nå ut både nye og gamle Parr-fotografier. De “focus on one of his most engaging subjects – people“, og har fått ny aktualitet etter Brexit. Anmelderne er positive, og gir utstillingen fire av fem stjerner: Evening Standard omtaler “Martin Parr’s uniqueness“, The Telegraph beskriver Parrs fotografier som “garish, grotesque and utterly British“, mens TimeOut mener utstillingen er “a bit of a mess, but then so is the UK right now, so maybe it’s fitting“. Les mer

Denne uken publiserte Art Basel & UBS sin årlige rapport om kunstmarkedet: “The Art Market 2019“. Det ble solgt kunst for totalt $67,4 mrd i 2018, en oppgang på 6 % fra 63,7 mrd. i 2017. Dette er den nest høyeste omsetningen de siste ti årene, kun slått av 2014 ($68.2 mrd.). Gallerier/kunsthandlere sto for 54 % av omsetningen, og av dette ble 46 % omsatt på kunstmesser (opp fra 30 % tilbake i 2010). Auksjonshusene hadde 46 % av markedet, omtrent som i 2017. Totalt ble det kjøpt kunst for $6 mrd. online, en oppgang på 11 % fra 2017. Ifølge rapporten vil online-salget fortsette å øke: “The middle to the high end will stay offline“, mens “all of the lower value lots will go online“. Videre fortsetter “the superstar economics in the art world“: 5% av kunsthandlerne/galleriene står for over 50 % av samlet omsetning, kunstverk til over $1 mill står for 61 % av auksjonshusenes samlede omsetning, og Christie’s-Sotheby’s-dupolet vokste videre og deler nå over 40 % av auksjonsmarkedet. Fremtidsoptimismen avtar noe; 30 % av galleriene forventer salgsøkning i 2019, mot 58 % i fjor. Les mer

• Raymond Pettibon + Honoré Daumier i Winterthur
• Contemporary Sales in London: Sotheby’s ($122,9 mill), Christie’s ($104,6 mill), Phillips ($47,7 mill)
• William Monks “A Fool Through the Cloud” på Pace
• Stefan Brüggemanns “HYPER-PALIMPSEST”
• Chantal Joffe’s year of self-portrait painting
• David Wojnarowicz – Photography & Film 1978–1992
• Joanna Piotrowska on her unsettling domestic scenes
• Ragnar Kjartansson med “Figures in Landscape” på i8
• Grear Pattersons “Planes and automobiles” i Wien
• The Armory’s 20 Best Booths

Tidlig på 00-tallet oppfant Wade Guyton en ny malerpensel: “the brave new inkjet-printer paint brush“. Guyton kjører fotografier gjennom en storformat-printer og legger på sorte lag av striper, prikker, bokstaver (x-er og u-er), geometriske figurer og abstrakte motiver. Printeren etterlater seg flekker, furer og ujevnheter på lerretet, og resultatet blir en slags digitale malerier. Maleriene har gått for over $5 mill på auksjoner, noe Guyton aktivt har motarbeidet. Chantal Crousel i Paris viser nå Guytons siste galleriutstilling før høstens store retrospektiv på Museum Ludwig i Køln. Guyton bruker fortsatt printer, men arbeidene er uten striper og bokstaver og har ikke lenger “that scan, copy, paste and print look“. De befinner seg et sted mellom fotografi og maleri, og tar utgangspunkt i bilder tatt med Guytons iPhone-kamera, funnet på internett eller forstørret fra filer i bitmap-format. Les mer

Sammen med “neue wilde” kunstnere som Martin Kippenberger og Werner Büttner, var Albert Oehlen med på å gjenopplivet maleriet i Tyskland på begynnelsen av 80-tallet. Oehlen er en eksperimentell og intuitiv maler som hele tiden søker stilistisk forandring. Han tvinger frem fornyelse ved å følge selvpålagte regler – som endres hele tiden. Livsverket hans er dermed fragmentert og lite klassifiserbart, men kan til gjengjeld enkelt deles inn i ulike serier: “Bad Paintings” (malerier i rødt, gult og blått, forringet med primitiv maleteknikk), “Grey Paintings” (kun gråsjatteringer), “Self-Portraits” (Oehlen i utvalgte settinger, malt i brun-, oker- og gråtoner med en “anti-masterful technique”), “Computer Paintings” (i svart/hvitt, laget med mus og laptop, printet i lav oppløsning) og “Tree Paintings” (svarte “psychopathic” trær på magentabakgrunn). Oehlen lager også tegnginger med blekk og kullstift. Som på Max Hetzler i 2016, skal Oehlen nå lage en “large-scale, site-specific” veggtegning på en Gagosian-utstilling i Beverly Hills. Les mer

Klara Lidén representeres av Galerie Neu (Berlin) og kunstnerkollektivet Reena Spaulings (New York), og har siden tidlig på 00-tallet laget kunst som “disrupt and unsettle social conventions”. Eksempler er et hus bygget opp av materialer funnet langs elven Spree i Berlin, en installasjon satt sammen av alt innholdet i Lidéns leilighet, “poster paintings” hvor en hvit plakat limes på et tykt lag reklameplakater og performance-videoer av bl.a. frenetisk dansing på T-banen og moonwalking på ulike steder. Utstillingen “Auf jeden Fall” på Seccesion i Wien består av gjerder, vannkanner laget som taklamper, svarte engangstrykk i brukte metallrammer og videoer av fire performances fra 2018/2019. Én av dem viser Lidén som gang på gang går, faller og reiser seg på Wall Street. Les mer

Siden begynnelsen av 00-tallet har amerikanske Anne Collier dekonstruert hvordan kvinner har blitt fremstilt i ulike medier. Collier finner stereotype bilder av kvinner i reklamer, fotomagasiner, platecovere og tegneserier, ofte fra 60-, 70- og 80-tallet. Bildene refotograferes og settes inn i nye sammenhenger i serier som “Women With Cameras“, “Women Crying“, “Crying (Comic)” og “Tears (Comic)” – noe som åpner opp for “new readings or other narratives”. Mange av Colliers seneste fotografier kan nå sees på Fotomuseum Winterthur i Sveits. Les mer

Østerrikeren Erwin Wurm har i over 30 år laget humoristiske og absurde skulpturer med utgangspunkt i “the everyday life“. Thaddaeus Ropac i London stiller nå ut Wurms’ “New Work“. Bl.a. nye kunstverk i seriene “Fat Cars” (blankpolerte, overvektige biler), “One Minute Sculptures” (polaroid-fotoer av personer som står i tilgjorte positurer i 60 sekunder) og “humanoid stone sculptures” (mosekledte steiner plassert på korte menneskeben). Anmelderen i Time Out mener Wurm “makes the mundane seem extraordinary, the everyday seem hilarious, and the basic seem fascinating” Les mer

• Cory Arcangels “Verticals”
• Rinus Van de Velde i Bærum Kulturhus
• Enrico David – Entering Art’s Unknown
• Mary Boone Will Close Her Gallery
• The 5 Star Lots from the Upcoming London Auctions
• Meet 8 Groundbreaking Millennial Artists
• The 75 Artists Appearing in the 2019 Whitney Biennial

Høstens store, retrospektive Franz West-utstilling på Centre Pompidou har forflyttet seg til Tate Modern. Her kan publikum se, oppleve og interagere med arbeidene til den “ironic, irreverent, yet profoundly philosophical” østerrikeren: skulpturer og installasjoner laget av pappmasje, plast, gips, papp og armeringsjern (bl.a. seriene “passstücke” og “labstücke“), collager, installasjoner, tegninger, postere og videoer. The Guardian melder om en utstilling som er “filled with jokes, visual slapstick, alarming twists and absurd confrontations“, og at “around every corner, in room after room, his art sings and laughs and surprises“. Les mer

Galerie Max Hetzler følger opp høstens omfattende “Günther Förg: A Fragile Beauty“-utstilling på Stedelijk Museum i Amsterdam med den mindre “An Intimate Encounter: The Early Years” i egne lokaler i London. Gjennom utstillingens ti arbeider kan man oppleve “Förgh’s distinctive use of materials and the seamlessness of his body of work across mediums“: Maleriene med utstående treformer og inngraverte kobberspor viser “the physical nature of Förg’s process“, fotografiene med trappemotiv i storformat og “artist-built frames” er nærmest “architectural objects“, mens skulpturen med synlige fingermerker er skapt med Förg’s “energy and spontaneity“. Les mer

Paula Cooper Gallery har siden 2018 representert “the Estate of Sarah Charlesworth“, og stiller nå ut fotografier av den avdøde “Pictures Generation”-kunstneren. Utstillingen utelater noen av Charlesworths mest kjente serier, som f.eks. “Stills” (avisutklipp av personer som faller ned fra høye bygninger). Fokuset rettes i stedet mot seriene “Modern History” (én måned med Herald Tribune-avisforsider hvor all teksten er fjernet), “In-Photography” (oppdelte fotografier satt sammen igjen i et slags meta-mønster) og “Red Collages” (ulike fotografier plassert i røde, figurative silhuetter). Les mer

Sammen med bl.a. Diane Arbus og Lee Friedlander, revolusjonerte Garry Winogrand “street photography” på 60-tallet ved å ta fotografier som hadde “a casual, snapshot-like look and subject matter so apparently ordinary that it was hard to categorize“. Fraenkel Gallery i New York holder nå sin 12. Winogrand-utstilling, denne gang inspirert av boken “The Street Philosophy of Garry Winogrand” hvor den engelske forfatteren Geoff Dyer har laget tekster til 100 Winogrand-fotografier. Utstillingen viser et utvalg av disse relativt ukjente Winogrand-fotografiene fra 60- og 70-tallet; tatt i New Yorks gater, men også på sportsarrangementer, zoologiske hager, parker, strender, flyplasser og andre steder hvor “Winogrand explored the chaotic and surreal social interactions that make up everyday life“. Les mer

Janice Guy er mest kjent som co-founder av galleriet Murray Guy i New York (lagt ned i 2017). Hun var imidlertid en ivrig fotograf da hun studerte under Berndt og Hilla Becher på Kunstakademie Düsseldorf på slutten av 70-tallet. I forbindelse med en studietur til Roma, lot hun medstudenten Thomas Struth oppbevare fotografiene og negativene sine. Det skulle gå over 25 år før Guy hentet tilbake, gikk gjennom og redigerte disse arbeidene. Det har resultert i fotoboken “Janice Guy” og utstillingen “A Foot in the Mouth of Art, 1975­­–1981″ på øvre Manhattans Higher Pictures. Med eksperimentelle selvportretter – i ulike positurer, med og uten klær – og innovativ bruk av speil, inviterer Guy “the viewer into an infinite, illusory loop of both watching and being watched“. Les mer

• Landmark Kerry James Marshall painting gifted to LACMA
• Peter Halley på Galerie Forsblom i Stockholm
• Sterlig Rubys “Damnation” på Sprüth Magers i LA
• Marina Abramović: “A pointless perversion that hurts your eyes”
• Klara Lidén Inverts the Relationship Between Private Spaces and the Street
• Ray K. Metzker @Howard Greenberg
• What Sold at Frieze Los Angeles
• 9 Emerging Los Angeles Artists to Watch in 2019